Jukser idrettsutøvere som doper seg, eller tilpasser de seg
bare den markedsstyrte konkurransesituasjonen?
Først av alt: Jeg hater dop!
Jeg hater dop som forandre vår personlighet, doper ned eller
doper opp våre prestasjonsevner. Alkohol som skal gjøre oss sosiale og vennlige
(?). Amfetamin som skal øke vår fysiske yteevne, EPO som øker
prestasjonsnivået.
Grunnen til at jeg er så sterk motstander av alt dette, er
at før eller senere så skaper alle disse stoffene kaos. Det som før gav pluss,
blir tidoblet minus hos brukerne. Dette vet vi allerede før vi tar første
glasset, eller setter første nåla. Likevel tar vi det, for vi vil ha et
lykkelig nu. I tillegg har vi lært at vi må tilpasse oss konkurransesituasjonen,
vi må vise fleksibilitet og
handlekraft for å bli vinnere. Og det er det samfunnet trenger:
Vinnere!
I næringslivet er vinnerne de som stikker fra landet når
”skattepresset blir for stort”, eller når de ikke får betale thailandske
lønninger til arbeidere som jobber på norske arbeidsplasser.
Konkurransesituasjonen: Vi må tilpasse oss, sier de, og
gapskratter til eller av oss via
fjernsynsskjermen hele veien til bankvelvet i skatteparadiset.
Disse handlekraftige næringsdrivende kommer på fjernsynsskjermen
i beste sendetid for å formidle sin religion: Vinn, bli best, tilpass deg
andre, vær i forkant av konkurransesituasjonen. Vinn! Bli helt!
Helten over alle helter i sykkelsporten, Lance Armstrong,
brukte ulovlige rusmidler nesten hele sin sykkelkarriere. Han tilpasset seg
ikke konkurransesituasjonen, han var med på å sette den. Mange innen denne
idretten er blitt tatt i løpet av den perioden Armstrong har vært foregangsmann.
Noen har falt hardt og brutalt ut av både idretten og mediebildet. Men de største,
de som seiret er blitt bakket opp av sine lands politikere og har fått en rask
og verdig tilbakekomst. I Norge ryddet vi vei slik at han kunne komme tilbake
og delta i olympiske leker.
Alle har sine grunner for å bruke. De fleste visste ikke, og
de som vet er så spesielle at vi må akseptere. Men alle kjenner den virkelige
grunnen hos alle:
Konkurransesituasjonen.
Det som forundrer meg mest opp i alt dette, er
forskjellsbehandlingen. Hvorfor roper vi så høyt og moralsk når det gjelder
syklistene? Industriledere, skips- og flyredere kan svindle, manipulere og
utnytte systemet uten at moralpolitiet leer på et øyelokk. De forblir helter
for ansatte og næringspolitikere samma f…
Lance Armstrong vil komme til heder og ære igjen. Men ikke
han som aldri vant. Han som sto frem på skjermen og fortalte at han skammet seg
over å ha brukt for 20 år siden. Han ble aldri tatt, men han vant jo heller
aldri. Og så lenge vi ikke har noen gloriøse seire å henge på minnenes tempel,
er det kun skammen som preger.
Du blander kortene, sier du som leser. Det er forskjell på
næringsliv og idrett, påstår du.
Er det?
Handler ikke begge deler om å vinne, om å seire i
konkurranse med andre? Handler ikke begge deler om penger, om ære og om makt?
Ligger det ikke taktisk og planmessig satsing for å vinne frem? Og ikke minst:
Handler det ikke om ærlig og uærlig spill, eller rent og urent trav, som det
heter på hestespråket?
Barna lærer det allerede på skolen: Du skal ut i
konkurransesamfunnet. Du må bli god for å nå frem, aller helst best. Blir du
bedre av en dram, så ta deg en. Det er best som gjelder.
Kan vi snart få en debatt på at det er ærligst som teller.
Bli så god som kan, som gjelder. Ditt beste er absolutt godt nok. Vi hyller deg
for at du er den du er!
Livet oppleves best ved å være tilstede i det, uten bruk av
personlighets- eller prestasjonsfremmende dop.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar